Un peu fantastique

I dag er i går i morgen. MEN: I morgen er i dag i går. I går er i dag i morgen. I dag er i morgen i går. I morgen er i går i dag. I går er i morgen i dag. Alle gir omtrent like mye mening egentlig. Tror jeg? Hvorfor begynte vi egentlig å diskutere det?

I går fant jeg og Aina en ny fin inngang til Nationaltheatret, det var masse sol, og varmt og vi spiste sjokolade og brownies, og rakk akkurat ikke toget - fordi vi ikke gadd å løpe. I dag har jeg spist jordbærsjokolade med Kristine i fritimen min, Sandra og jeg har vært hyperaktive katter i matten, hele gjengen har gått rundt i byen, truffet masse kjentfolk, spist is, sitti ved elva, mata ender, sett på svaner, snakka med en mann som hadde opplevd livet og fortalte historier, prøvd å forstå dette med sola og månen, og jeg har kjørt overfylt forsinka buss og spilt litt for lite saxofon. De to siste dagene har jeg tatt 100 bilder, på halvdårlig mobilkamera. Og livet er ganske så fint for tiden, egentlig.

Han mannen fortalte hvorfor svanene hadde lang hals og var hvite. Han hadde vært danser og opplevd verden. Han sa det synes når man har opplevd verden, livet, men hvordan man ser ut utenpå er annerledes enn hvordan man er.

Jeg skal begynne å ha litt flere bilder på bloggen min, jeg. Det er kanskje mer spennende enn lange usammenhengende setninger også? I dag er i går i morgen.

På oppfordring fra flere Synner skal jeg alltid oversette overskriftene, selv om jeg ikke liker det. Litt fantastisk.